Alani - pusen som var full av verk

I oktober 2021 fikk vi ei melding med bilde av en flokete pus med øyne fulle av verk. Den hadde blitt oppdaget i et ubrukt fjøs av snille dyrevenner som begynte å sette frem mat og vann, kamera og etterlyse eier. Det var åpenbart at denne katten måtte prioriteres, så felle ble levert fort. Dette skulle ende med å bli en svært spesiell sak som lærte oss mye, og lille Alani overrasket alle.

Fella vår ble satt opp i fjøset katten hadde vært sett og dagene gikk. Tross at det ble skiftet mat og laget lokkestier, var ikke pusen å se. Tenk om det var for sent når hjelpen endelig var her? Men tre dager senere kom endelig beskjeden om at det var blitt fangst i fella. De snille menneskene som hadde kontaktet oss, tok med pusen inni den varme gangen sin og fikk henne over i et bur hvor hun kunne ligge på ei tykk og god pute mens de ventet på meg (Tina). Det er så godt å møte folk som bryr seg og gjør en innsats for et lite vesen som ikke kan be om det selv.

Da jeg møtte pusen for første gang ble jeg så overrasket over hvor liten hun var. Man kunne lett bli lurt til å tro at dette er en 7 måneder gammel kattunge, men hun var bare ekstremt undervektig. Dette kan du avsløre om du ser at pelsen på ryggen spriker opp langs ryggraden i stedet for å ligge inntil kroppen. Den lille kroppen ble innlosjert på gjesterommet mitt - et lite musikkrom på loftet som alt for ofte ble ofret for midlertidige kattegjester. Alle instrumenter ble ryddet ut og erstattet av katteutstyr.

Jeg lot henne være alene i noen timer før jeg kikket til henne, slik at hun hadde mulighet til å gjøre seg litt kjent. Da jeg kom opp hadde hun slikket ren matskålene og jeg jublet inni meg. Jeg fylte på mer mat og fortsatte å gi henne mye fred denne kvelden, slik at hun ikke måtte bruke det lille hun hadde av energi på å fokusere på meg. Neste gang jeg var innom ble jeg paff da den pjuskete, svarte dotten med verkøynene møtte meg i døra. Jeg kikket ned og ble møtt av dette håpefulle blikket som var tilslørt av uhorvelige mengder med inntørket verk. Det så også ut som om det rant tykt snørr fra nesen.

- Åh, kjære lille venn...  I lyset kunne jeg tydeligere se hvordan hun så ut. Øynene var så infiserte at jeg tenkte at jeg måtte forberede meg på at de ikke kunne berges.

- Vi har litt av en jobb foran oss, men ikke noe vi ikke har klart før. Pusen spiste godt over natta, tissa, bæsja og sov mye. Jeg ble overraska over hvor "aktiv" og fungerende hun var til tross for tilstanden sin. Mange katter i samme situasjon velger heller å bare gjemme seg de første par dagene etter innfanging, i stedet for å inspisere rommet, spise og bruke kattekassen. Slik var ikke denne pusen. Kanskje hun kunne være tam på bunnen? Et sted der inne under lagene av skyhet hun hadde bygd opp?

Første veterinærbesøk

Vi lot den lille vennen ligge i bunnen av buret og gjemme seg under et teppe ved undersøkelsen. Dette er en fantastisk metode å bruke på usikre/stressa/redde katter. Man åpner luka til transportburet, legger et teppe over katten så den ikke kan se og føler seg skjult, så knepper man forsiktig av toppdelen av buret og føler seg varsomt seg frem. - Åhh, så tyynn du er. Skikkelig ormemage. Det surkler på begge sider i brystet, mest fra venstre." Veterinæren kommenterte underveis som hun undersøkte katten. Det var ei lita frøken, fant vi ut. Ikke overraskende da det ikke hadde luktet hannkatturin og katten ikke hadde de typiske kraftige skuldrene og kinnene som en hjemløs, ukastrert hannkatt. Hun kunne nå få et navn og dette skulle bli Alani - beautiful, little child, betydde det.

Vi ble raskt enige om at vi ikke ville sedere Alani, fordi det var svært risikabelt med en så medtatt pus, spesielt når pusten var dårlig fra før av. Vi lirket frem det lille fjeset som var helt innsmurt av tykt verk. Det rant enda fra øynene og øyelokkene var røde og betente. Tennene var nokså hvite, som kunne støtte teorien om at Alani er en ung katt, men hun hadde både knekte og løse tenner med betennelse og verk der også. Da vi skulle vaske vekk verket fra kinnet hennes begynte det å renne mer verk ut av øynene, og da innså vi noe ubehagelig. Verket kom fra byller i kinnene hennes. Hun var så hoven at hun knapt hadde neserygg og verket sluttet ikke å renne over ved press fra utsiden.

Den lille kroken var usedvanlig tolerant tross ubehaget hun va i, og lot oss klemme ut verk, skylle, rense og barbere for å få henne så ren som mulig. Det har sannsynligvis blitt en åpning mellom byller fra under tennene, oppi kinnet, nesen og inn til tårekanalene. Tårene mine presset på i tanken på all elendigheten og fortvilelsen hun må ha kjent på over LANG tid.

Vi tok selvfølgelig blodprøver og som forventet viste de infeksjon og blodmangel. Vi var derfor spente på hva organstatusen var. Det ville ha mye å si for de videre oddsene hennes. Da svarene endelig kom stod dyrlegen omtrent og hoppet. Alle verdiene var innenfor normalen! Hvordan var det mulig?! Hun mååå vi få frisk, tenkte vi og begynte å legge en slagplan for behandlingen de neste dagene; Få kontroll over infeksjonen, bli kvitt verket og trekke tenner når hun er bedre.

Alani ble lagt på væske ut dagen siden hun var så dehydrert, så jeg tok meg da en liten tur på senteret for å slå ihjel litt tid og møte ei venninne. Men så ringte klinikken igjen og jeg forstod at det ikke kunne være bra. Veterinæren hadde merket at Alani pustet enda tyngre nå, så hun hadde lyttet nærmere på henne og tatt røntgenbilder. De viste noe som lå over lungene og hjertet - muligens væske og hjertet mitt sank ned i gulvet. Væske på lungene kan være så mye, men det er aldri bra. Det kunne bety at vi var for sene likevel. Dyrlegen sa at hun ville prøve å trekke ut væsken for å undersøke den, deretter skulle hun oppdatere meg. Selvfølgelig klarte ikke jeg å holde meg unna, så jeg dro til klinikken og satt på venterommet og skalv.

Den overraskende og skumle diagnosen

Det tok en god stund før dyrepleieren endelig kom ut. Da blikket vårt møttes prøvde jeg å analysere det mens jeg reiste meg og gikk bort til henne. - Du skjønner kanskje på hvor lang tid det tok at det ikke godt nytt, sa hun. - Ja, det var vel væske, svarte jeg. - Nei, det var ikke det. Det var verk!, oppklarte hun meg med en overrasket tone. Verk? Hva i all verden, tenkte jeg.

Veterinæren hentet meg straks for å vise meg røntgenbildene og forklare funnene. I tillegg til alt vi fant tidligere har Alani hadde noe som kalles "pyothorax". Det betyr verk som ligger i brystrummet, rundt lungene og gjør det vanskelig å utvide dem og puste optimalt. Hvordan dette hadde oppstått var vanskelig å si, fordi man ikke sikkert, fordi vi visste ikke hva de mange problemene hennes hadde startet med. Men Alani hadde altså en uvanlig bakterie på lungene. Dette var nytt for meg og jeg forventa ikke at det ville være noe håp med hele denne pakken. Jeg håper jo alltid og prøver alt jeg kan når jeg får, men inni meg frykter jeg alltid det verste. Veterinæren forklarte hva behandlingen innebar. Alani måtte få lagt inn dren for å tappe ut verket og brystrommet skulle også skylles flere ganger daglig til det ikke kom mer verk. Samtidig skulle hun få antibiotika, væskebehandling, smertelindring og følges godt med. Dette regimet ville ta mellom 3-5 dager og kunne ikke gjøres hjemme, derfor måtte Alani legges inn på dyresykehuset. Det store spørsmålet var bare: Hva var det riktige for Alani?

Veterinæren og jeg drøftet nøye. Vi snakket om funnene, behandlingen i dag og hvordan hun hadde respondert på den. Den tapre, lille jenta hadde latt oss gjennomføre alle undersøkelser og behandlinger knapt uten et rykk. Hun var utrolig tolerant og snill, så vi var ikke i tvil om at hun forstod at hun fikk hjelp. Hun var flink til å spise, gikk på do, hadde ingen umiddelbare reaksjoner på medisinene, var smertelindret og pustet mye bedre etter at de hadde drenert ut verket fra brystrommet hennes. Vi følte ikke at vi var på et sted hvor avliving var nødvendig nå, så vi avgjorde at hun skulle bli med meg hjem. Vi kom til å ta dag for dag. Sørge for at Alani spiste godt, fortsette antibiotika og smertestillende, samt fortsette oppfølgingen på klinikkene daglig om nødvendig.

Alani fikk ei natt til på gjesterommet mitt, spiste godt, tok all medisinen sin og fikk hvilt ut før en ny dag på dyreklinikken. Jeg derimot sov ikke så mye. Kl. 8:30 i dag var vi tilbake og alle på klinikken var spente på hvordan det hadde gått. Det var gøy å kunne si at Alani hadde vært kjempeflink å spise. Vi hadde også vaska vekk verket som ofte kom ut fra venstre tårekanal og Alani hadde sovet i buret på pleddet sitt i natt. Det eneste negative var at jeg merket var at pusten hennes ble tyngre etterhvert som tiden gikk, så det var tydelig at brystrommet fyltes igjen, noe vi forventet. Vi vasket vekk verket fra fjeset til Alani, koblet henne på væske igjen og ga antibiotika og smertestillende. Hun spiste og var kjempeflink også denne dagen, men fyltes med mer og mer verk. Siden det var fredag og Alani enda var sterk og medvillig, ville veterinæren henvise oss videre til dyresykehuset. Da ville hun få sin beste sjanse med behandling gjennom helga.

Innleggelse

Utpå ettermiddagen var vi ankommet dyresykehuset og der skulle en svært erfaren veterinær som har bakvakt komme inn og ta seg av Alani. Det var veldig betryggende da det aldri er gøy å forlate dyret sitt på klinikken, selv om man vet de er i gode hender. For meg er det noe med å ikke kunne gå og se til henne og hjelpe til når det passer meg. Jeg hadde med ei veske med både maten og kosttilskuddene Alani hadde fått hjemme, slik at hun kunne få mat hun likte og "boostes" godt. Det var kritisk at hun spiste mye proteiner i denne behandlingen, noe klinikkenes fôr dessverre ikke kan tilby. Jeg var spesielt nervøs for at Alani sannsynligvis måtte bedøves for å få lagt inn drenet i brystet og sendte litt meldinger med den dyrlegen vi hadde vært hos tidligere. Vi var begge utrolig spente og ventet utålmodig på oppdatering.

Senere på kvelden fikk vi vite at det hadde gått fint å legge inn drenet, at Alani lå stabilt i narkose og at veterinæren var positiv til behandlingen. Hun skulle sørge for at Alani ble veldig godt passa på hos dem. Brystet hennes ble drenert og skylt for verk hver 6. time, hun ble gitt to typer antibiotika, morfin og hadde fortsatt god apetitt. Veterinæren merket at Alani ble sterkere uten alle bakteriene og verket i seg. Tenk så godt det måtte være for Alani å føle bedring etter å ha vært så syk. Nå orket hun å sier i fra med et lite fres om man kom for brått på, som var helt naturlig da hun tross alt hadde vært ute på egenhånd i lang tid.

Helgen gikk med sporadiske oppdateringer om Alani's tilstand og behandling. Mandag kveld ringte dyresykehuset og fortalte at væsken de drenerte nå var klar nok til at Alani kunne komme hjem. Hun haddet et dren på hver side av kroppen som kom til å bli fjernet før hjemreisen, og Alani måtte ha på seg en body så stingene fikk gro i fred. Vi kunne nå fokusere på å behandle de andre plagene, som sårene i fjeset og tennene fremover så lenge ingenting tydet på at pusset kom tilbake. Den enorme forvandlingen Jeg la ut en video på Facebook for å vise følgerne hvor tillitsfull Alani var da vi kom hjem. Du kan se den her.

Hun spiste iherdig mens jeg tok av bandasjene på labbene hennes. Da jeg spurte om en liten kos, lente hun seg inntil hånden min før maten blir for fristende. Det finnes knapt en bedre følelse i verden enn å oppleve en slik forskjell hos en sviktet liten skapning.

Bildene viser Alani's utvikling fra dag 1 til dag 21.

Det rant ikke så mye verk fra øyet som før, men vi skylte og renset øynene innimellom. Det var tydelig at medisinene gjorde en god jobb og Alani var fortsatt smertelindret. Vi ønsket ikke å ta noen sjanser på at hun skulle kjenne på noe som helst ubehag.

Den store tannoperasjonen

En ukes tid etter Alani kom hjem fra dyresykehuset skulle den store tanntrekken skje. Ved røntgen ble det bekreftet at verkebyllene i kinnene sannsynligvis stamme fra de skadde tennene. Det var mange som måtte ut og det var ikke normalt at en så ung katt hadde så dårlige tenner. Det måtte ha skjedd noe som hadde satt i gang den prosessen. Man kan bare undres. Det er bare Alani som vet svaret og den delen av livet hennes skal vi legge bak oss. Totalt fire veterinærer sørget for at operasjonen gikk bra og deretter gjenstod resten av jobben hjemme. Alani skulle fortsatt kun få myk mat, men hun ville få ekstra sterke smertestillende den første tiden. Dette måtte gies direkte i slimhinnene, altså inn i munnvika. Den smaker skikkelig bittert, men vi kom oss gjennom det.

Alani på klinikken etter operasjonen. Øynene var ekstra blanke pga. geleen som holdt dem våte når hun sov. Hun åt litt og hvilte i pleddet til vi skulle reise hjem.

Lang tid med antibiotika, smertestillende og innvollsorm hadde herjet med magen hennes, så Alani hadde diaré i mange uker. Men da hun hadde helet etter tannoperasjonen kunne vi slutte med de harde medisinene og med magevennlig mat og kokt fisk rettet også magen seg etterhvert.

Tilbake til et bedre liv

To måneder tok det å få Alani til å bli en helt frisk og normal katt igjen. Hun la jevnlig på seg og der verk og floker hadde tatt pelsen hennes, vokste det ut svarte hår igjen. Ikke bare fikk hun en ren og flokefri pels tilbake, men hun ble utrolig lodden! Den svarte, pistrete, flokete pelsen ble lang og hun fikk en brunaktig, flott manke.

Hun flytta ut fra gjesterommet til badet når hun var ferdig med behandlingen, og etterhvert gikk hun fritt i leiligheten sammen med de andre kattene sine. Hun virket ikke helt å forstå dynamikken mellom seg og dem, men prøvde så godt hun kunne. Hun ville gjerne lære av både lek, kos og konflikter, men fikk det ikke helt til å stemme. Hun trakk seg mer unna meg da hun gikk fritt og var ikke så interessert i kontakt. Men hun kunne følge etter meg på kjøkkenet eller sitte ved siden av sofabordet da jeg var i sofaen. Hun likte å kikke på meg og var veldig glad i våtfôr og snacks. Hun elsket også å leke, spesielt med sine egne små hårdotter. På sommerhalvåret kunne hun også nyte frisk luft på den sikra balkongen min.

Alani bodde hos meg to år, men etter en ny tanntrekk og periode på gjesterommet ble det uholdbart for henne. Da hun kom tilbake til stua etter helingsperioden sin ble hun konstant skremt vekk av én av de andre kattene. Alani ble derfor flyttet i et fosterhjem med bare én katt i håp om at det ville vært bedre for henne. Nå har Alani også vært der et halvt år, og selv om det har gått nokså bra, er også denne katten litt skummel. Alani føler seg kanskje tryggest uten andre katter rundt seg. Når hun ligger i kattesenga si og slapper av vil hun gjerne kose og vi vet det er mye potensiale som ikke kommer ut fordi hun holder seg i bakgrunnen av andre katter.

Hvor hører hun til?

Alani trenger og fortjener et godt og varig hjem. Kanskje helst uten andre dyr og definitivt uten små barn. Hun trenger et rolig og stabilt miljø hvor hun kan få finne trygghet til å fortsette å komme ut av skallet sitt. Hun er så søt og god, så hun trenger bare tid hos noen som ikke forventer at hun søker seg til dem eller ønsker kos med det første.

Du kan melde deg til å være fosterhjem om du ikke kan ha katt permanent. Kan du tilby Alani et varig hjem kan du søke om å adoptere henne.