Bunnløs sorg og pause

Det ingen så komme, det vi aldri trodde ville skje og mitt største mareritt ble virkelighet lørdag, 29. juli. Noen av dere fikk med dere at vi var på veterinærvakta med Lille Håp på lørdag og senere på dagen mistet vi han. Det var totalt uventet og sjokket og sorgen har omtrent tatt pusten ifra meg. Jeg trodde aldri han var den neste jeg kom til å miste. Lille Håp døde i armene til en hylende og fornektende matmor. Som en som har sørget tungt over skapninger jeg har elsket har jeg aldri kjent en smerte som denne. Båndet mellom Lille Håp og meg var som en egen arterie til hjertet mitt og nå er den arterien revet av. Å lære å leve uten han blir som å lære å gå på brukne bein, fordi vi elsket hverandre på en helt unik måte. Den som har opplevd det samme forstår hva jeg mener.

Pga. den dype gropa jeg nå har falt i må trekke meg litt tilbake for heles. Torill har kjørt på med auksjoner og gjort en kjempejobb mens jeg har koblet av all kommunikasjon. Jeg kommer til å titte innom, kanskje legge ut småting her og der, men konstant tilgjengelig 24/7 klarer jeg dessverre ikke å være på en stund. Jeg ber derfor om at dere respekterer at vi nå har totalt inntaksstopp og at det kan ta tid før dere får svar på deres spørsmål. Det er mange flinke organisasjoner som også kan hjelpe dere. De finnes over hele landet. Med et søk på Google skal du klare å finne de nærmest deg.

Jeg beklager virkelig at kapasiteten vår blir begrenset, men igjen så må dere huske at vi er en knøttliten organisasjon bestående av to ildsjeler som vier all vår tid til dette. Denne nedturen ble ikke mindre av at jeg har vært overarbeidet i sommer med 30 katter ekstra oppå de 30 jeg allerede steller med hjemme. 60 katter som vi har hindret fra å bli skutt, mishandlet, oversett, gått med ubehandlede sår/sykdommer, ihjelsultet, hjemløs og mange andre stygge skjebner. Lille Håp rørte mange hjerter iløpet av livet sitt. Han angrep alle fordi han var vant med å bli angrepet selv. Men etter måneder hos meg falt veggen hans og han begynte å stole på og bli glad i meg. Tanken på at han aldri skal møte meg med sine nydelige, ravgule øyne og måpende munn, følge etter meg overalt, bli med meg i brakka, gå tur til postkassa, gni seg inntil brystet mitt og ligge på brystkassa mi igjen er helt uforståelig. Ting blir aldri det samme igjen og å lære å leve uten han vil bli utrolig tøft. Det er ikke noe jeg vil. Jeg vil bare ha han tilbake. Slik har jeg det nå - brutalt ærlig.

Tusen takk fordi dere alltid er så støttende og oppløftende. Vi er virkelig heldige som har så fantastiske supportere som dere. <3

Mvh, Tina