Et sted må grensa gå

Dette er et innlegg preget av mange vonde følelser. Det er skrevet i håp om å få litt forståelse og hjelp - ikke som et angrep på noen. Jeg hjelper dyr 24/7 uten lønn eller støtte, og selv den "sterkeste" kan slite. De som kjenner meg vil forstå at jeg ikke ville skrevet dette innlegget uten god grunn, for å svelge kameler er jeg ekspert på, men dette er bare ikke greit lenger. Dessverre er jeg ikke "Superman", "Wonder Woman" eller hvaenn man forventer. Dessverre kan jeg bare strekke meg til det absolutt ikke går lenger og når jeg gjør det, går det virkelig ikke! Siden sommersesongen startet i april har vi tatt inn dobbelte av kapasitten vår pga. stort press om dyr som trues med avliving og hjemløshet... Hevet oss i bilen for å redde katter som blir slått ihjel om vi ikke stiller opp snarest... og det er IKKE greit!

Fra en grense på 30-40 aktive katter i systemet, sjonglerer vi nå livene og fremtiden til 60-70 hjemløse katter HVER DAG. Takken for at vi har kunnet hjelpe så mange ekstra er fosterhjemmene som stiller opp istedet for å reise på ferie. Selv steller jeg 30 katter på Kyrksæterøra og legger kabaler for å håndtere alle henvendelsene som kommer og situasjonene som oppstår. Det er som å bruke teskje på å prøve å øse ut vann av en båt med knust skrog. For henvendelsene stopper ikke uansett hvor lite kapasitet vi har. Vi har til og med tatt imot henvendelser fra andre organisasjoner fordi de også opplever den samme fosterhjemsnøden. Jeg er presset til det ytterste. Så langt at det er gått på helsa løs. Jeg sover ikke, spiser ikke, tør ikke se på telefonen og er så overveldet at jeg er utvel og bare vil gå under radaren en stund. Men det kan jeg jo ikke, fordi folk har skjønt at om de presser, manipulerer, truer, lyver, er frekk eller spiller på samvittigheten min så løser jeg problemene deres. Jenta med det store hjertet fikser jobben med kattene de selv er så glade i at de heller vil avlive dem enn prøve å gjøre en innsats for at dyrene skal få det bra. Og oppå dette skal vi bli møtt med kritikk fordi vi sier vi har sprengt kapasitet? Jeg vil rive av meg håret. Pga. den enorme pågangen går katter vi opprinnelig jobbet for å finne fosterhjem til ute enda, fordi kattunger og syke katter har måttet fått fosterhjemmene som har meldt seg. Det er en konstant bekymring å tenke på de som ikke har fått hjelp enda - de som virkelig er hjemløse, men det virker som om fosterhjem ikke er å oppdrive og hjemmet mitt er overfullt. Men hvem bryr seg vel om det. Tina finner ei løsning bare hun blir truet til det. Det gir meg alltid en stor lettelse å vite at vi har klart å fått en katt eller et annet dyr i trygghet, men den følelsen avtar når realiteten innhenter meg. For fosterhjem er bare midlertidige hjem og det betyr at kattene som bor der vil måtte flytte før eller senere. Kanskje blir ikke alle adoptert og hvor skal de dra da? Å klekke ut planer for alt dette er som en kabal som ikke vil gå opp. Så når jeg endelig har sagt dette som har ligget på skuldrene mine så lenge BER jeg ALLE om å ta ansvar for sine EGNE dyr! Potespor i Hjertet er en knøttliten organisasjon som jeg driver omtrent helt alene, og vårt formål er å hjelpe HJEMLØSE, HUSLØSE og katter som lever i virkelig NØD! Vi er ikke en omplasseringsorganisasjon. Vi er ikke her for å hente katta di når du er lei av den. Vær så snill. Les tipsene og rådene på nettsiden vår, donèr ting du har, meld deg som fosterhjem og adopter. Det er alle gode måter å hjelpe oss å dra lasset på. Og ikke minst, KASTRER, ID-MERK og VAKSINER katten din! Da slipper du mange potensielle problemer.

Beklager om jeg tråkket noen på tærne, men nå er jeg så søvnløs og nedfor at det måtte sies. Jeg er bare menneskelig og at jeg skal behandles som noe annet er ikke riktig.