Et levende mareritt

Press, angst, søvnløse netter og depresjon. Det er det jeg sitter med i denne verste tida av året mtp. dumping, avliving og omplassering av katter. Det er rett og slett overveldende.

Skal jeg være dønn ærlig? Jeg har det ikke bra. Jeg har det slettes ikke bra for tiden. Det overnevnte er noe jeg lever med konstant og jeg gruer meg til å se på telefonen om dagene. Jeg har alltid lyden på, men lyden fungerer ikke lenger. Vet ikke om det er telefonen som prøver å gi meg en sjanse til å slappe av. Angsten kommer straks jeg ser alle de tapte anropene og jeg begynner å undre på om noen katter er død nå fordi jeg ikke tok telefonen. Fasiten er nok mest sannsynlig "ja" og det føles helt forferdelig. "Hvis ingen kan hjelpe meg nå må jeg la de(n) få slippe." Det er ikke koselig å være dyreverner. Det er selvfølgelig en drøm å jobbe med så herlige dyr som katter, men det er for det meste forferdelig tungt. Ikke pga. dyrene, men pga. menneskene man må ha med å gjøre. Det er ikke mye samarbeid og forståelse ute og går. Hvis ikke jeg fikser "biffen" raskt og uten mye "krav", kan kattene bli drept. Det skal være gratis, enkelt og raskt. Hva er vel det? Jeg vrir av meg håret i forundring over hvor lav terskel mange har til å gi opp et liv. Jeg hadde klart å avlive kjæledyret mitt bare fordi ting ikke er perfekt i livet. Jeg hadde solgt bilen, flytta, betalt noen - hva som helst for å komme oss gjennom den vanskelige perioden. Jeg vet man ikke kan forvente det av folk, men bittelitt innsats forventer jeg, for å sitte med følelsen av at jeg har ansvar for at alle folk sine katter ikke skal bli avlivet er ikke riktig. Hilsen, en overveldet og trist leder.

Lagre

Lagre