Historien om mirakelet, Lillefot

Lillefot er et bevis på at selv det minste, bankende hjerte har en vilje til å kjempe for sitt liv. Han ramlet brått og uventet inn i livene våre, lurte døden flere ganger og ble kanskje den største gaven vi kunne fått. <3 Helga til 1. juli 2015 dro jeg til Sula utenfor Ålesund for å hjelpe til å redde en koloni fra å bli avlivet. Selv om helga ikke var helt problemfri da jeg fikk nyrestein og to andre hjelpere var i ei lita bilulykke, reddet vi 14 katter denne helga. Syv av dem ble med hjem til krisemottaket mitt og de syv andre ble fordelt på i ulike fosterhjem rundt omkring i landet. Av kattene som ble reddet denne helga var flere av dem drektige og allerede 6. juli kom det første kullet. Det var derimot fra en katt vi ikke ventet det ifra. Ask viste seg å være ei Cindy og begynte å føde da vi skulle til veterinæren. Under besøket ble fire små bomullsdotter født - alle lodne, grå og hvite, derfor ble de naturligvis kalt Bomullskullet.

Ingen av kattene fra Sula var sosialiserte, så de første ukene fikk de være mest mulig i fred. Det er jo en stor omveltning å gå fra å kjempe for tilværelsen utendørs til å bli tatt inn og venne seg på å leve trygt og i tillegg sammen med mennesker man ikke stoler på. Man vil heller ikke stresse de nybakte mødrene for mye. Morgenen, 22. juli hørte jeg plutselig en spak skriking. Jeg løp ned trappa og fant noe jeg absolutt ikke ville finne - en livløs kattunge. "Nei, nei, nei, nei, nei, neeei!" Det var Angelica. Hun var blitt avvist av kattemor og hadde munnen full av kattesand. Hun hadde sikkert vært så sulten at hun hadde spist det og blitt kvalt. Selv om jeg følte på meg at det var for sent, plukket jeg henne opp og prøve å få ut sanda, men lille Angelica var allerede kald og hadde nok sovnet inn for en stund siden. Jeg var knust. Deretter så jeg kattungen som skrek så fælt. Den lå helt alene. Det var Lillefot og da slo det meg at også han var blitt avvist av Cindy. Det var ikke aktuelt å stole på han med Cindy mer, så Lillefot ble med meg opp! Jeg ringte panisk til min mor og fortalte hva som hadde skjedd. Hun dro og kjøpte morsmelkerstatning og kom for å hjelpe meg psykisk gjennom dette. Jeg sørger jo så dypt hver gang et dyr dør. Det vet mor alt om. Alt ble forandret denne dagen. Angelica måtte begraves og Lillefot var blitt min baby. Ei tøff barseltid var i vente. Lillefot SKULLE OVERLEVE, tross at han var bare 94 gram i en alder av 15 dager gammel! Han var med andre ord på størrelse med en nyfødt kattunge, så jeg visste dette var kritisk.

Lillefot skrek konstant. Han var nok både redd, kald, sulten og forvirret. Jeg pakket han inn i skjerfet mitt for å varme han og gikk med det HVER dag, tross at det var midt på sensommeren. Jeg matet han med svamp og sprøyter og stimulerte han med varme kluter. Han krevde min oppmerksomhet 24/7, rutiner for å sove og kledde meg i store, lune gensere som han bodde i. Jeg kunne ikke dra noen steder uten Lillefot. Så hjelpesløs var han. Lillefot sov i ei dyp eske om natta, i et pelspledd med en nykokt håndvarmer under. Da følte han seg trygg. Lillefot fikk noen ganger die av Amia som enda hadde Tordenkullet sitt. Hennes kattunger var også veldig flinke til å ta seg av han og lærte han mye. Natt til 10. august følte jeg meg uvell og la meg på sofaen med Lillefot. Jeg tok kveldsstellet med han og la han. Etter en liten stund nøs han mange ganger på rappen. Det hadde han aldri gjort før. Hønemora i meg ble umiddelbart bekymra. Jeg tok han opp, strøk han og prøvde å gi han mat og stimulere han. Han responderte ikke på noe av det. Dette var svært uvanlig. Lillefot nøs mer og kasta opp. Plutselig ble jeg livredd. Tuppen av flasken hadde falt av og jeg fant den ikke. Tenk om han hadde svelget den? Jeg ringte panisk til veterinærvakta og fortalte situasjonen. Vi fikk komme inn straks de åpnet. Vi hastet inn til Orkdal Dyresenter som ligger 50 minutt unna. Våre svært betrodde veterinærer, Siv Anita og Øystein prøvde å undersøke den lille skapningen på fem uker. De mente han var kald og jeg så at blikket til Lillefot begynte å falme. For å se etter fremmedlegemet jeg fryktet, fikk Lillefot kontrast som skulle få det som er i tarmene til å synes bedre på røntgen. Mens vi ventet lå Lillefot på væske i et bur med varme. Jeg forlot han aldri. Jeg hadde aldri sett Lillefot så svak. Han visnet foran øynene mine. Veterinærene fortalte at hvis Lillefot hadde et fremmedlegeme i seg, ville han ikke klare seg. Han var for liten til å opereres og i tilstanden hans ville han ikke klare særlig mye uansett. Røntgenbildene som kom tilbake ble ikke klare nok til å kunne gi oss svar og med tilstanden til Lillefot, forberedte de meg på at jeg ville miste han denne natta.

Vi var på dyresenteret helt til de stengte. Flere ganger holdt jeg Lillefot inntil meg og tryglet han om å komme seg gjennom dette. Jeg fortalte han at dersom han ikke klarte seg, ville jeg ikke orke å fortsette dette redningsarbeidet. Det hadde vært så mange tunge saker på kort tid, og det begynte å tære sånn på meg at jeg følte deg var meg det var noe galt med. Siden vi ikke hadde råd til å betale 9000,- for å ha Lillefot på overvåkning denne natta, sjekket vi inn på nærmeste overnatting som lå noen hundre meter unna. Min snille samboer kom innover for å tilbringe natta med oss og betalte oppholdet. Takk og lov for den snille mannen, min! Jeg holdt meg våken hele natta for å passe på Lillefot. Dette var jo mest sannsynlig de siste timene mine med han. Samtidig ga jeg aldri opp håpet. Selv om Lillefot unngikk meg og jeg gråt konstant, tok jeg han til meg og prøvde å få i han næring, vann og medisin jevnlig. Han ville ikke ha og det at han unngikk meg slik, gjorde meg enda mer nervøs. Man hører jo om at katter gjemmer seg når de skal dø... Jeg holdt Lillefot inntil meg flere ganger og sa: "Vær så snill, ikke dø. Kom deg gjennom dette. Jeg klarer ikke denne jobben uten deg. Så mange har mistet livet allerede. Du kan ikke være en av dem! Du må være her og minne meg på at det NYTTER. Lillefot, KLAR DEG!"

Men i morgentimene tok Lillefot ENDELIG imot næring og deretter ble han med èn gang litt kvikkere! Jeg øynet et håp og da dyresenteret åpnet, var vi klare. De var nok litt overraska over å se oss der. Den lille krabaten hadde jo ikke oddsene med seg sist de så han. Lillefot ble undersøkt på nytt og denne dagen hadde han høyere kroppsvarme og mer energi. Nok en gang fikk han kontrast og ble lagt på væske etter å ha tatt røntgenbildene. Jeg ble bedt om å fortsette å prøve å få i han mat, så det gjorde jeg. Min kjære var også der med oss denne dagen. Da røntgenbildene endelig kom, var de klare nok til å konstantere at det IKKE var noe fremmedlegeme i tarmene hans og at Lillefot var forstoppa! Det er livsfarlig bare det - MEN potensielt helbredelig! Lillefot fikk da klyster som skulle hjelpe magen hans å tømme tarmene. Jeg var ved hans side og passet på. Etter en stund klarte endelig Lillefot å gjøre ifra seg. Det var ikke rart han hadde blitt syk, stakkar liten. Det var masse som hadde stoppet opp.

Da Lillefot fikk tømt seg og klinikken stengte, fikk vi dra hjem. Det er en følelse jeg aldri glemmer. Jeg trodde ikke jeg kom til å få han med meg hjem igjen, så å sette seg i bilen og legge Lillefot i sovelommen sin var fantastisk. Ironisk nok var det et forferdelig uvær denne dagen blandet med en utrolig solskinn. Kanskje det betydde at vi hadde overvunnet mørket. Vi kjørte gjennom den værste delen av stormen og kom til det stille episenteret. Vi kom oss trygt hjem og siden da har Lillefot vært frisk. Det er mange som fortjener en stor takk for at Lillefot berget. Orkdal Dyresenter og veterinærene, Siv Anita, Øystein og alle pleierene. <3 Vi er dere evig takknemlige for hjelpa! Og TUSEN HJERTELIG TAKK, Lillefot for at du kjempet deg gjennom dette marerittet! Du ga ikke opp og jeg tror du må ha sugd til deg all kjærligheten jeg prøvde å overøse deg med. Jeg tror du visste at du måtte klare dette for at jeg ikke skulle bli helt ødelagt. For at jeg skulle klare å hjelpe flere puser i nød.

I dag er Lillefot en frisk og fin katt som maler hele tiden. Han er helt ekstremt takknemlig, men også litt bortskjemt som er litt vanskelig å unngå... På dagtid er han en vilter, leken, sjarmerende, flørtete og rampete. Han elsker oppmerksomhet og kommer løpende med halen i været bare vi sier navnet hans. Vi snakker og synger til han hele tiden så han skal bli glad og vite at han er elsket. Lillefot går overens med alle kattene hos oss og får frem lekenheten til eldstemann, Shadow på 12 år. Lillefot som var så liten og spak er blitt en praktfull og sterk pus. Hver kveld vi skal legge oss, kommer han løpende imot oss og vil bli med på soverommet. Han elsker å ligge under dyna og inntil oss hver natt, og noen ganger ligger han på toppen av kleshylla. Det er klart han elsker å klatre, han som var så liten og hjelpesløs.

Pga. alt vi har vært gjennom, klarer jeg ikke å adoptere bort Lillefot. Han er oppkalt etter barndomskatten min som ble 16 år, men til daglig kaller vi han bare "Lille". Han er ekstremt høyt elsket av både meg, min samboer, de andre kattene og hundrevis av fans. TUSEN TAKK til alle som har støttet, heiet og sendt oss økonomisk støtte. Dere har vært en stor del av hjelpa Lillefot trengte. <3