Katten under vindusgløtten
Vi kjenner til mange historier med kjennetegn til ”Piken med svovelstikkene”, men ingen av hovedrollene i disse versjonene har fire små, kalde poter. Det har vår versjon. Del den gjerne! Det var stikkende kaldt. Hvite, små dotter dalte ned fra ingentinget som nå begynte å bli mørkt. Gatene begynte å bli stillere. Som om tobeiningene låste seg inne i noen timer. De pleide å gjøre det på den kvelden - den siste kvelden i året. En liten pus lusket gjennom gatene. Hun rakk ikke å bli mett før hun ble husjet ut av menneskene sine som skulle til familien sin for å feire. Lite tenkte de over hvor katten deres skulle søke ly denne kvelden. De slapp jo å gå ute og fryse. Pusen hadde lange, fine fjoner, men hva hjalp det? Uansett hvor tykk pelsen hennes var beskyttet den ikke om de små labbene hennes eller de tynne ørene. Ei halen som hun krøllet rundt seg for å prøve å sanke litt varme. Det var ingen åpne verandadører eller garasjeporter med glip. Alt var stengt.
Mens pusen gikk rundt for å lete etter ly og varme, ble leddene stivere og potene numne. Pelsen strittet og med hvert blås grøsset hun av kulden. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene landet i den lange, brune pelsen som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig fra de trange vindusgapene. Tobeiningene koste seg ekstra mye denne aften. De støyet mer og de ville ikke komme ut før himmelen skulle gnistre - for det var jo nyttårsaften. Borte i en krok mellom to hus hvor det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, åpnet det seg et vindu og ut fløy det noen kalkunrester. De rakk selvfølgelig kråka å ta. Den tjukke, mette kråka som levde godt på nek og frø som tobeiningene satte ut. Pusen gikk dit likevel og tittet inn vinduet. Der satt tobeiningene med den nystekte kalkunen på bordet. Pus drømte seg litt bort mens hun krøp nærmere vindusgløtten. Den oste ut både matlukt og litt varme. I et øyeblikk følte pus at hun lå mett foran peisen etter et skikkelig torskemåltid. Åh, så deilig det var! Pusen strekte potene innunder ruteåpningen og malte av synet av det store bordet med mat som luktet sterkere enn hun noengang hadde opplevd før. Og det herligste av alt var at kalkunen hoppet ned fra bordet og trillet bort helt til vinduet pusen lå utenfor. Hun skulle til å sette klørne i den idet vinden røsket tak i vinduet og slengte det igjen.
Den lille pusen satt forskremt noen meter bort ifra husveggen og bestemte seg for å legge seg utenfor et vindu der snøen hadde smeltet. De små labbene hadde hun trukket oppunder seg, men osen av mat og varme som hadde vært så deilig, gjorde henne bare en bjørnetjeneste. Nå stakk huden sånn av kulda at det gjorde vondt og hun var uvell av den skrikende, tomme magen. Pusen tittet inn på det lodne saueskinnet som lå foran peisen. Der lå hun og duret mett og fornøyd. Flammen som brente i peisen varmet opp fjonene hennes og dannet et varmt skold rundt henne. Der kunne hun slumre i timesvis mens hun drømte om at hun lekte seg i en frodig skog på en lys sommerdag.
Tatt av hvor virkelig alt var, rakte pusen labben ut og skrapte på vinduskarmen, men kjente den knapt gjennom de forfrosne potene. Plutselig ble flammen i peisen så uklar og den steg høyere og høyere. Pus fulgte lyskulen og så den forsvinne blant de blinkende prikkene i ingentinget. "Nå døde en katt," sa pusen til seg selv, for hun hadde lært fra sin pusemor at de blinkende prikkene på himmelen var katter som hadde forlatt verden for å leve over regnbuebroen. Da kommer man opp i ingentinget. Der var også pusemor nå. Den eneste katten som noengang hadde vært snill med henne. Pusen rynket en siste gang på snuten for å søke etter matlukten. I ingentinget hadde nok pusemor masse, deilig kalkun. Der var alt bare godt, hadde pusemor sagt.
"Å, la meg få være med deg," skrek pus for seg selv. "Jeg vet at du er borte når matlukten fordufter, vinduene stenges, peisen sloknes og lysene blir svarte". Pusen drømte tilbake til sine første uker som hun tilbringte med snuten inntil magen på pusemor. Der var det alltid så lunt og godt. Vibrasjonene av pusemors maling og den varme melken hennes var så trygg og deilig. Pusen tenkte at hun var der, fordi hun ville holde på pusemor så lenge hun kunne. Så kom pusemor frem. Hun hadde aldri vært så stor og vakker før. Pusemor løftet pusen fra nakken og bærte henne med seg opp i fra mørket, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos stjernene. Men i kroken ved huset lå den lille pusen død da den kalde morgenen kom. Hun hadde frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun lå med pårimede værhår og lave, bekvemme ører. Nyttårsmorgensolen gikk opp over den lille døde som lå der utenfor vinduet. Hun hadde prøvd å varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett og om hvordan hun var gått sammen med pusemor dit alt var varmt og godt.
Denne historien er dessverre ekte og alt for vanlig. Mange katter blir kastet på dør eller får aldri muligheten til å komme inn. Magene deres har vært tomme i mange dager, og sulten tærer hardt på når man fryser i det iskalde snødrevet. Å finne seg et varmt portrom er ikke enkelt på vinteren. Bare det å få sove er nesten umulig når man er ute i kulda. Iallfall til man har frosset så lenge at man plutselig blir veldig varm og faller til den evige søvn. Katter har ingenting å gjøre ute på vinters tid. En kattunge kan fryse ihjel ved bare 0 grader eller tidligere, mens en voksen katt kan lide den samme skjebne ved bare -5 grader. Vi føler vi får ikke fortalt nok hvor lite som skal til både for å drepe og redde katter. Ikke vær redd til å hjelpe hvis du ser noen som trenger hjelp. Kanskje kan nettopp du være med å redde et lite liv og kanskje kan du også få en god venn hvis du velger det.