Dagen vi ikke trodde vi skulle få

I natt var det akkurat åtte måneder siden Tiara ble skremt, brøt seg ut katteluka og forsvant for oss. Mange tårer, mil, etterlysninger, tolker og søvnløse netter brakte henne ikke tilbake og vi begynte å tro at Tiara var borte for godt. Det ga ikke mening at en kastrert og så tam hunnkatt som henne kunne forsvinne uten en eneste ledetråd. Håpet om at hun skulle dukke opp og gjenforenes med Timmy igjen har vært en udødelig drøm for oss. I går kveld lå Cornelia, en redningskatt i sofaen med oss for første gang. Samboeren min kommenterte hvor fine øyne hun har og var tydelig sjarmert av det vennlige vesenet.

- Hun har de samme øynene som Tiara.

Jeg var enig og kjente savnet etter den kjærlige katten som betydde så mye for både meg, flere mennesker og ikke minst Timmy. Tiara har fortsatt vært bakgrunnsbildet på telefonen min alle disse månedene så jeg ikke skulle glemme en eneste detalj av hvordan hun så ut. Så tikket det inn meldinger fra svigermor, Åse. Jeg så at hun sendte en del bilder og videoer, og antok at det var av Messi, som hun passer for meg. Jeg var så oppslukt i en krimdokumentar at jeg tenkte jeg skulle vente til pausen med å se på meldingene.

- Du kjenner ikke den her du, vel? Desperat, sulten og tam!

Jeg så det var en langhåret tabbyhunn, men filmene var for mørke til å være sikker på noe mer. Jeg spurte Åse om hun fikk til å ta bilde av fjeset til katten, men hun sa det var en utfordring da katten var så urolig og kosete. Jeg etterspurte deretter beskrivelse av fjeset.

- Hun er hvit i halve ansiktet.

- Med en stripe oppover snuten?

- Njæ, på halve fjeset.

Jeg konkluderte med meg selv at det ikke kunne være Tiara. Hun var kjent for sin hvite stripe på venstre side av snuten og særegne flekker på snuten og rundt munnen. Det er ikke lenge siden vi sist satte inn etterlysning i avisa etter Tiara, men ingen tok kontakt. Jeg ba Åse om å slippe inn katten og vente til jeg kom. Jeg måtte sjekke selv.

Da jeg satt meg i bilen hadde jeg allerede grått noen tårer. Jeg sa til Jan Åge at hvis det er Tiara trenger han ikke å kjøpe julegave til meg, og håpet brant i meg. Tankene stormet, mens jeg samtidig prøvde å jekke dem ned med å være realistisk. Det var nok ikke Tiara og det ville bli så vondt å bli skuffa igjen. Jeg så for meg den store plakaten jeg skulle lage av Tiara hvis det var feil katt. Men tross den rasjonelle tankegangen sa hjertet mitt noe annet. Det varmet av et håp som var sterkere enn noensinne.

Jeg tok ikke engang med meg et bur. Så rasjonell var jeg, men jeg tok med chipleser og kamera. Inne hos Åse ble jeg møtt av en liten, langhåret katt som var ekstremt hengiven og kjælen. Det var nesten umulig å få tatt en ordentlig kikk på henne, så jeg måtte bruke god tid. Chipleseren beviste at katten var umerket, noe Tiara også var fordi vi ikke rakk å ID-merke henne før hun forsvant. Men de fleste katter er jo ikke ID-merka uansett, så det var ikke et tegn jeg kunne henge meg oppi.

Mens jeg satt på gulvet med beina i kryss, kom katten kravlende oppi fanget mitt. Akkurat slik Tiara pleide å gjøre. Men mange katter gjør sikkert det. Da katten pratet, kjente jeg igjen lydene. Men jeg kunne jo blande de med en annen katt. Jeg har møtt så mange katter at oddsen for at jeg gjenkjente nettopp Tiara sine lyder var liten. Så begynte jeg å ta frem bakgrunnsbildet på mobilen min og ble påminnet disse særegne flekkene hun hadde i fjeset. Da ble jeg veldig spent. Jeg studerte og studerte, vurderte frem og tilbake. Dess mer jeg undersøkte og opplevde henne, jo flere fellestrekk fant jeg med bildene. Jeg ringte også fostermor, Linda for meninger, og hun ble også oppgira av likhetstrekkene jeg fortalte. Men det kunne da ikke være Tiara? Manken til denne katten var mye kortere. Tiara hadde lang, hvit manke som nesten var i veien for henne.

Da katten gikk for å spise tok jeg frem kameraet for å prøve å få noen ordentlige bilder. Denne omgjengelige pusen stilte seg nesten opp og poserte, og disse bildene kunne jeg sette sammen med gamle bilder for å sammenligne. Jeg turte ikke å tro på at det var Tiara før jeg hadde undersøkt alle detaljene.

Da jeg kom hjem møtte Jan Åge meg på stua.

- Blir det dusør på mor?

- Ja, jeg tror det. Svarte jeg håpefullt, men samtidig skeptisk.

Jeg installerte katten på soverommet, tok frem pc-en og la over bildene. Så fant jeg frem de beste bildene jeg hadde av Tiara og satte de sammen med det klareste bildet av denne katten jeg hadde tatt med meg hjem. Da var det ikke tvil lenger. DET VAR TIARA! Katten under senga hadde de samme flekkene, tegningene og øynene som Tiara. Det som hadde gjort meg usikker var mankelengden og hvor liten katten var, men det finnes jo forklaringer for det. Manken kan ha vært klipt eller blitt så floket at den har falt av. Hun strevde jo med floker. Og at hun var mindre var ikke rart etter åtte måneder på egenhånd. Tiara kom og la seg i fanget mitt, malte og så hulket jeg av glede. Vi trodde aldri at vi skulle få denne dagen.

Tiara har sovet sammen med meg i hele natt og jeg har ikke sovet et minutt. Jeg er så lykkelig, samtidig som jeg er bekymra da Tiara har så oppsvulmet å hard mage. Mitt verste mareritt ville vært og måttet avlive henne nå. Det ville jeg ikke maktet. Jeg har ikke kjent meg så lykkelig som nå siden Lillefot overlevde forstoppelsen sin i fjorsommer. Nå krysser jeg alt jeg har for at Tiara bare er kraftig infisert av orm og at hun ikke har noen alvorlige helseproblemer. Ut ifra almenntilstanden er ikke noe å klage på, men vi vet jo at katter er seige.

Og du lurer sikkert på om Timmy ble glad for å se Tiara? Ja, det tror jeg han ble, men Tiara er litt redd han enda. Det er naturlig etter så mange måneder på egenhånd ut i den tøffe verdenen. Hun freser litt til han, men Timmy respekterer grensene hennes og de har ligget i sengen med oss i natt begge to. Jeg synes det var en slags lettelse over fjeset til Timmy da han sovnet i natt.