Revolusjon hjemløshet - et menneskeskapt dyrevelferdsproblem

Idunn på 3,5 år har født 38 kattunger iløpet av sitt liv. 38 små liv som ikke engang var planlagt, ønsket og som det ikke var plass til. Mange har blitt født forgjeves bare for å måttet dø og andre har tatt hjemmene som allerede eksisterende, hjemløse katter behøver. Det har også tusenvis av andre kattunger i Norge gjort. Dyrevelferd er et mer aktuelt tema enn noensinne, men hvorfor klarer vi ikke da å være et mer dyrevennlig land? Hva hjelper alle kampanjene, kastreringsoppfordringene og dyrevernernes harde arbeid om ikke samfunnet samarbeider? Det føles ut som om vi hånes av omverdenen mens alle ser at vi står og spoler i søla!

For fem år siden ville jeg ikke trodd at jeg satt her med en stor klump i brystet fordi jeg følte et sånn ansvar for å skrive en tekst som dette. Ikke visste jeg bakgrunnen til alt jeg nå føler og ikke ante jeg hvor mye dette ville bety for meg. Hva det egentlig kreves for å være en ansvarlig katteeier var jeg uvitende om, for egentlig var alt jeg visste at jeg likte katter og hadde et godt lag med dem. Det jeg prøver å si er at jeg forstår at folk ikke ser ansvaret sitt i denne grusomme utviklingen. Jeg sier ikke at vi er dårlige mennesker, men jeg sier at vi må forbedre oss. Det skal heller ikke mye til for å gjøre en stor forskjell. Hvis alle gir dyrevernere og katter litt mer respekt, kan det redde og forandre tusenvis av liv.

Etter å ha satt til verden over 12 kattunger i året, har Idunn nå heldigvis født sitt siste kull. Det er takket være at hun kom til oss og blir kastrert. Men konsekvensene av alle livene hun har satt til verden vil vare lenge. Ikke bare disse kattungene, men hver èneste privatkatt som ikke blir kastrert og som avler kattunger, har okkupert tusenvis av hjem i potensielt 20 år fremover. Siden det fødes minst 60 000 kattunger i Norge hvert år, betyr dette at minst 1, 2 millioner katter aldri vil få et hjem. Det er èn million, tohundretusen satt til verden bare for å lide. Katter som i utgangspunktet ikke burde vært født. Og hva kan vi gjøre med dette?

Jo - kastrere kattene våre.

Så enkelt er det. Et lite inngrep for 600-1200 kr som både gir katten din bedre livskvalitet, gir andre katter og naboer mer fred og som sparer hundrevis av katteliv. Ikke bare fordi katten ikke kan reprodusere seg, men fordi det også minimerer sjansene for at katten smitter andre katter eller selv blir smittet av de dødelige sykdommene, FIV (aids), FeLV og ulike epidemier. De spres gjennom slossing og parring, så kastrering av begge kjønn er like viktig. I dag tar kastrering bare 10-20 minutter. På hannkattene er det et utvendig inngrep hvor man fjerner testiklene og knyter sammen sædlederne. På hunnkatter praktiseres det nå kikhulloperasjon hvor veterinæren klarer å lirke ut livmor og eggstokker av èn-to centimeters åpning på siden av magen. Det har aldri vært enklere og tryggere. Dess yngre katten er, jo fortere kommer den seg etter inngrepet og det behøves sjelden mer enn et par dager smertestillende etterpå.

Selv om vi ser at den gjennomsnittlige katteeieren blir mer bevisst og kastrerer katten sin, er det fortsatt flere av den motsatte typen. Den èneste løsningen for hjemløshet og kattelidelser er faktisk kastrering, så hvorfor gjør vi det ikke mer? (P-piller er ikke sikkert og det øker risikoen for kreft enormt). Begynner flere mennesker å adoptere hjemløse katter istedet for å skaffe seg gratiskattunger, vil også katteproblemet minske betraktelig. I Norge skylder vi på at det er så dyrt å kastrere katten sin, samtidig som katteorganisasjonene selger hjemløse katter både ferdigkastrerte, vaksinerte, helsesjekka, ormkuret, nødvendig behandlet og ID-merka for mindre enn bare èn kastrering koster alene. Likevel er det tydeligvis ikke billig nok til at folk vil adoptere en katt. Nei, det er jo så dyrt. Naboen gir jo bort kattunger gratis.

- Om jeg lar katten min få kattunger, er det mitt valg og ingen andres sak! Beklager, men slik er det ikke lenger. Det har gått alt for langt og du har ikke retten til å fortsette å bidra til en revolusjon av hjemløshet. Ja, jeg kaller det en revolusjon, fordi denne utviklingen er så alvorlig og skjer så fort. Det er ikke plass til så mange katter som det settes til verden, derfor blir det rett og slett egoistisk å ikke bry seg om hva dyrevernerne sier. Dyrevelferd er alles ansvar! Visste dere at vi har omkring 100 000 hjemløse katter i Norge, store mørketall og at alle disse fortapte sjelene stammer fra privatavlede katter? Alle våre skrik om hjemløshet og oppfordringer om kastrering er ikke overdrivelse eller noe vi gjør fordi vi er “kattegale”. Vi gjør det fordi vi er desperate etter å å få folk til å bry seg mer!

Du vet den uønskede, ukastrerte hannkatten som går og markerer på verandaen din? Som holder deg våken om natta med krangling og som er syndebukken bak de store veterinærregningene dine? Det er ikke en villkatt. (Den eneste villkatten i Norge er gaupa). Det er en bortkommen eller hjemløs katt som søker seg til deg fordi den ikke har et annet sted å gå. Uansett hvor plagsom den er, er du allerede pliktig til å hjelpe den om du forstår at den ikke blir tatt vare på. Så lenge du ikke kastrerer din egen katt og/eller hjelper den hjemløse, vil han fortsette å markere på utemøblene dine og håpe på å vinne din sympati.

Har du tenkt over at hvis du ikke kastrerer katten din, er du ikke bare ansvarlig for kullene katten din får, men vet du hva som skjer alle disse avkommene senere i livet? Har du en garanti for at de blir kastrert og ikke fortsetter den unødvendige avlingen? Det starter med deg, så du kan faktisk være et ledd i en evig ukontrollert avl av hundrevis av hjemløse katter som lider. Iløpet av et liv kan alle disse ukastrerte kattene sette 120 kattunger HVER til verden - bare fordi at det var så vanskelig for deg å kastrere katten din.

Ja, løsningen er utrolig enkel. Hvis du har katt, kastrer den og skal du ha katt, adopter en hjemløs. For hver katt som blir kastrert, reddes det hundre katter og for hver katt som blir adoptert, kan en ny få hjelp. Forstår du nå hvor viktig det er? Ikke bidra til å sette flere til verden. Det er ikke nok hjem til dem. Vi må først ta oss av de 100 000 hjemløse vi har. Mangel på katter blir det ikke. Det er alltid noen der ute som ikke kommer til å kastrere katten sin og det tar mange år før vi får hjulpet alle de hjemløse vi har.

Hjemme hos meg er det 30 katter nå. Ikke fordi jeg vil ha det sånn - tvert imot, men fordi de ikke har et annet sted å være. Jeg har forstått alvoret og nekter å være en del av problemet. Det er klart dette er en for stor oppgave for meg, men noen må bry seg! Dyrevelferdsloven sier tydelig at: “Det er forbudt å hensette dyr i hjelpesløs tilstand”, men dessverre er det ikke mange som tar den på alvor. Når så mange snur ryggen, blir det lett at de få som bryr seg føler de må gjøre ekstra mye og det skal ikke være nødvendig. Hos meg er det så fullt med katter fordi vi ikke klarer å få nok adopsjoner eller fosterhjem. Folk skal ha det så enkelt og de har så strenge krav til hvordan en katt skal se ut og være. Burde ikke valget av et familiemedlem man kan ha i 20 år være en nøye planlagt prosess? Iløpet av denne sommeren fikk vi bare adoptert bort tre katter, mens åtte stk. kom tilbake fra fosterhjem pga. ferie, flytting, sykdom osv.

Er “markedet” virkelig metta eller vil bare ikke folk innse sin rolle i puslespillet?

Selv ser jeg at svaret heller sterkt til det sistnevnte. Tross at folk flest vet at vi eksisterer og det er mange som ønsker seg katter, adopterer de ikke. De henter heller hjem en kattunge fra en bekjent. De glemmer katten på mottaket som så gjerne skulle hatt det hjemmet eller hvor mange penger de i tillegg hadde spart på å adoptere. Folk forstår det ikke eller bryr seg ikke. De tar hjem denne søte, men usikra kattungen og ender deretter opp med å be oss om råd om både kattens helse og oppdragelse. Ingenting gjør oss gladere enn at katter får gode hjem uansett hvor de er fra og vi vil alltid hjelpe, men ærlig talt så føles disse hendelsene ut som et hån. Dere vet trossalt hvorfor vi gjør det vi gjør. Har organisasjonenes innsats for å nå ut til folket bare ført til at flere utnytter oss? Kanskje tenker de ikke over det, men vi kjenner det godt - både fysisk og psykisk. Å ha 30 katter i hus er ikke enkelt. Det sliter både på privatlivet, helsa, økonomien, friheten og hjemmet vårt. Det har tatt over livene våre. Jeg trodde virkelig flere ville gjøre bragden med å adoptere, særlig med alle fordelene det medfører. Dessuten hadde jeg et håp om at jeg kunne inspirere flere til å bry seg litt mer. Hvis bare folk VISSTE hvordan ting egentlig var, ville alt bli bedre, tenkte jeg.

Mange av dere har fulgt min kamp i drømmen om et “kattesenter”. Et tilrettelagt lokale som både hadde gjort arbeidsdagen og privatlivet triveligere. Dessverre går ikke kabalen med penger, arbeidskraft og kapasitet opp, så da forblir denne drømmen bare en drøm. Med flere adopsjoner og fosterhjem ville vi ikke behøvd dette bygget heller. Forestill deg alt arbeidet det kreves med å ha 30 katter hjemme hos deg. Tenk deg slitasjen på møblene, at du må støvsuge, vaske gulv, plukke dusiner av kattekasser hver dag, sørge for mating, medisinering og oppmerksomhet, i tillegg til å orke husarbeid som klesvask, oppvask, rydding osv. Det er utrolig tøft og det er ikke slik vi vil leve. Med flere fosterhjem kunne vi hjulpet de fleste av disse kattene på avstand og ha muligheten til å ta oss en velfortjent pause når vi trenger det, men det er umulig nå.

Vi har viet livet vårt til å hjelpe kattene fordi det er så alt for mange som svikter dem. Det har gitt meg mange søvnløse netter og gjort at jeg har felt mange tårer. Vi kommer aldri til å slutte å kjempe for katters velferd eller slutte å hjelpe dem, men det kan ikke være meningen at vi skal gjøre ALT alene? Skal vi noengang få en endring på dette store hjemløse-katterproblemet MÅ resten av landets katteeiere ta sin del av ansvaret!

Det er vårt største ønske og oppfordring til hver og èn av dere.